bilde (20)

 

Hver eneste uke på jobb, lærer jeg noe nytt av politistudentene. De inspirerer meg, og utfordrer meg. De stiller gode faglige spørsmål og er motiverte for å tilegne seg nye kunnskaper. Ikke minst har de friske og våkne blikk, som gjør dem i stand til å betrakte etablerte sannheter innenfor både teori og politipraksis, på nye måter. Mange av studentene har gjerne en høgskole-, eller universitetsutdannelse fra før, eller kan skilte med mange års arbeidserfaring. Politistudentene i det hele tatt en eksklusiv gruppe, med mange og ulike kvaliteter.

Alt var nødvendigvis ikke så mye bedre før, selv om det er dette inntrykket jeg får når jeg oppsummerer det som kommer frem i ulike diskusjoner og debatter blant enkelte erfarne kollegaer i etaten. Før i tiden var politistudenten mer hardfør og praktisk anlagt. På politiskolen fokuserte man dessuten mer på disiplin og relevant operativ praksis. Ikke på ubrukelig teori om “ditt og datt”. Det er ikke annet enn trist at den faktiske kompetansen politiutdannelsen gir, og alle de gode egenskapene til dagens politistudenter, ikke ser ut til å bli verdsatt og omtalt i etaten i like stor utstrekning som manglene.

Det er mulig at jeg som politifaglærer kan regnes som inhabil når jeg uttaler meg om politiutdanningen. Men når jeg sammenlikner kvaliteten på politiutdannelsen slik jeg opplevde den som student for 12 år siden, med hvordan jeg som lærer opplever den i dag, er jeg ikke i tvil om at alt beveger seg i riktig retning. Mye har skjedd innenfor forskning, fagutvikling og pensumproduksjon ved politihøgskolen de siste årene. En god del av dette er også forestått av politifaglærere, med årevis av praktisk erfaring bak seg.

For det er nemlig her “slaget står” når det gjelder etatens til tider uttalte skepsis til politistudenten, og politihøgskolen. Jeg mener å ha registrert en mangel på anerkjennelse av selve politiutdannelsen, enkelte steder der ute i etaten. Det er ofte den praktiske og realitetsnære opplæringen, som anses som mangelfull av de med erfaring. Den teoretiske siden ved utdannelsen tar i følge mange alt for mye plass, og den går på bekostning av studentenes operative ferdigheter. Dette er noe politistudentene selv også virker til å bli veldig oppmerksomme på, etter å ha vært ute i praksis i B2.

Jeg kommer ikke til å argumentere for eller mot en annen vekting av praktiske øvelser og operativ trening, kontra teori innenfor politiutdannelsen. Dette fordi jeg mener at begge deler må ha sin plass. Likevel har jeg mange ganger reflektert over i hvilken grad man i andre praktiske yrker, forventer at en nyutdannet skal fungere nærmest på lik linje med kollegaer, som har et forsprang på årevis med yrkeserfaring.

Jeg tenker mange ganger at en forventning om en leveranse av fiks ferdige, og godt rustede politibetjenter fra Politihøgskolen med operativ selvtillit, er helt urealistisk. Samme hvor mye det øves. Øvelser er vel og bra. Vi har mange av dem i de fleste fag ved Phs. Likevel vil de aldri bli realistiske nok til å kunne gi studentene et forsprang inn i politierfaringen.

Det er da det er verdt å merke seg resultatene i den nylig publiserte doktorgraden til Ivar Fashing. Der kommer nyutdannede politibetjenter bedre ut enn sin eldre og mer erfarne kollegaer når det gjelder hypotesetenking, noe som igjen regnes som et kvalitetstegn ved en etterforskning. Når det gjelder den utviklingen som har skjedd innenfor etterforskningsfaget de siste årene, er denne formidabel, og studentene besitter jevnt over den nyeste kunnskapen.

Jeg kan ikke påberope meg å ha lest annet enn et avisoppslag om doktorgraden til Ivar Fashing. Jeg vil tro at det finnes innvendinger rundt om kring, mot denne forskingen og resultatene av den. Det gjør gjerne det når forskningsteori anvendes for å beskrive praksis. Jeg for min del er ikke veldig overrasket over at nyutdannede politibetjenter kan komme godt ut i en undersøkelse, når det gjelder kunnskapsnivå og ferdigheter, basert på nyutviklet teori og forskning. Jeg syns vi skal kreditere politiutdannelsen og de nyutdannede for disse resultatene, og anerkjenne verdiene av deres kunnskaper som viktige.

For hva slags kunnskapssyn har vi egentlig i politiet? Min erfaring er at vi ikke er så glade i endringer og omstillinger i norsk politi. Vi liker at ting forblir slik de alltid har vært, og at vi kan fortsette “å gjøre det slik vi gjør det her”. Det er den praktiske og operative erfaringen som anerkjennes. Boklig- og teoretisk kunnskap kan ofte fremstå som overflødig, for å gjøre en god jobb i politiet. Kanskje har den faktisk også sin begrensning innenfor deler av det praktiske politiarbeidet.

Det som er interessant med opplevde motsetninger mellom teori og prakis, er at vi lever i et kunnskapssamfunn. Vil lever også i en tid der kriminalitetsbildet er i endring. Fremtiden krever et politi hvor man har bredde innenfor kunnskapene. Både når det gjelder teori og praksis. Disse må virke sammen, og ikke stå i mot hverandre.

Derfor trenger vi heller ingen homogen gruppe med politistudenter eller politifolk. Vi kan verken være, eller gjøre slik som vi alltid har gjort. Erfaringslæring krever praksis. Men praksis trenger også teori og forskning for å utvikles. Noe må endres, samme hvor ubehagelig det er.

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget med å fortelle om et besøk og omvisning på en politistasjon i Tallin for noen år siden. Denne politistasjonen viste seg å være ganske så moderne på alle mulige måter. Sjefen for de operative styrkene på denne politistasjonen var en mann på 38 år. Avdelingssjefen på etterforskning var en mann som var 35. Dette var visstnok ikke unikt i Estland. Politibetjenten som viste oss rundt, forklarte at bakgrunnen for politiets satsing på unge ledere, var at man anså disse for å ha de mest oppdaterte kunnskapene, og den friskeste motivasjonen.

Jeg vet ikke om politiledere i Estland lengre rekrutteres ut i fra de samme prinsippene, eller hvilke erfaringer man gjorde seg med unge ledere. Uansett kan jeg se for meg at en slik rekrutteringsstrategi må medføre en kontinuerlig utvikling innenfor ulike politifag, og at dette igjen skaper en dynamisk organisasjon. Begrunnelsen for satsingen på unge ledere, sier i alle tilfeller noe om det kunnskapssynet som råder hos politiet i Estland.

Anerkjennelsen av politierfaringen kollegaer i mellom, vil aldri gå av moten. Politierfaringen vil aldri bli ubetydelig eller utdatert. Den erfarne politibetjenten vil alltid bli beundret av den nyutdannede. Politierfaringen er høyt respektert, og et viktig element i utførelsen av godt politiarbeid. Men kanskje bør den erfarne politibetjenten også begynne å se på sin nyutdannede kollega som en viktig kilde til kunnskap og utvikling.

Om du vil lese mer om Ivar Fashings forskning, finner du VG’s artikkel her.

 

                                                                                                                                                                         Skrevet av Charlotte Ryen Berg

 

 

 

 

Ja takk, begge deler!