1.IMG_4412-kopi

 

Hva om samfunnet kan ta barns behov og rettsikkerhet på alvor? Hva om det kunne blitt opprettet et overordnet organ med tilgang til all informasjon som blir journalført om barna, og som kunne ha hjulpet de ansvarlige til å ta gode og riktige avgjørelser.

Jeg leser til stadighet i media om barn som er blitt utsatt for vold og omsorgssvikt, og som i verste fall har dødd av det. Christoffersaken, Alvdalssaken, sakene der en gutt døde i Vanvikan og en i Oslo, er alle tragiske påminnelser på hvor galt det kan gå. Hver dag er det mest sannsynlig barn som lider på samme måte, de har bare ikke mistet livet enda, slik at deres tragiske hverdag til slutt har blitt synlig.

Boken til Eline om Mammas svik ( Nova forlag, 2012), er en kvinne sin beretning om grov omsorgssvikt i barndommen, lojaliteten til sin mor, feildiagnosering og opplevelsen av å ikke bli trodd. Hun beskriver de viktige perspektivene som nok flere overgrepsutsatte føler og kjenner på. Jeg merket meg to temaer som gjennomgående i denne boka. Dette var hvor store konsekvenser det kan få for livene til enkeltindivider når saksbehandlere i ulike etater gjør feil, eller ikke foretar seg noe i det hele tatt. Det andre var hvor omfattende systemsvikten kan bli.

Så hvem er de ansvarlige? De som har et ekstra ansvar for at barn får den omsorgen og tryggheten de har rett på? I følge straffeloven § 139 har alle en anmeldes eller avvergingsplikt når det fortsatt fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Taushetsplikten skal ikke være til hinder for å si ifra, og bestemmelsene om seksuelt misbruk og vold i nære relasjoner, kommer inn under denne bestemmelsen. I dette innlegget defineres de ansvarlige de som har som yrke å forhindre at barn utsettes for grov omsorgssvikt. De som jobber innenfor barnevern, helse, skole/barnehage og i politiet.

I tråd med det saksfeltet jeg har arbeidet på, som er seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner, har jeg mang enn gang gremtes og vært veldig frustrert når det kommer saker fra andre instanser som er for gamle. Dette er saker som gjerne er blitt liggende i mange år, før de har blitt oversendt politiet. Jeg har opplevd at helse, barnevern, skole, sett fra mitt ståsted ikke har gjort jobben sin godt nok. Burde det ikke medføre konsekvenser for de hjelpende instanser, der resultatet av unnvikelser og avglemmelser er at ubeskyttede barn lider stor overlast, og noen tilfeller mister livet som en følge av dette.

Nylig leste jeg i en artikkel i Aftenposten om at i Finland straffes de ansvarlige. Jeg tenker ikke at det å straffe, nødvendigvis vil løse problemene. Jeg ser at systemet for å ivareta barna som utsettes for vold og alvorlig omsorgssvikt, ikke er godt nok. Men hva skal til for at vi kan bli bedre?

Det kommer gjerne frem når de alvorlige sakene avdekkes og omtales, at de fleste voksne personer som inngår i sakskompleksene som omsorgspersoner, allerede er omhandlet i diverse offentlige registre og journaler. Barnevernet har visst litt, helsesøster har visst litt og barnehagen har reagert på noe. Politiregistrene kan også fortelle en del. Noen ganger har de ansvarlige meldt videre og noen ganger har de ikke kommet så langt. Andre ganger er det snakk om personlig svikt hos fagpersoner, der de har latt seg forlede og i noen tilfeller manipulere av folk med personlighetsforstyrrelser, slik som saksbehandleren fra barnevernet i Elise sin sak (Alvdalssaken). I verste fall kan slike forhold forgreine seg innenfor flere etater, medføre at informasjon ikke blir delt eller fulgt opp. Politiet kommer ofte inn på et sent tidspunkt, og har som oftest ikke tilstrekkelige ressurser for å kunne etterforske sakene effektivt og god.

Vi løser nødvendigvis ikke disse utfordringene gjennom skyldfordelig og straff, når det er faktorer som ressurser, samarbeid og oversikt som mangler. Taushetsplikten er enda en stor barriere for at samarbeid mellom etater ikke fungerer optimalt. I politiet har vi egne familievoldskoordinatorer. Det finnes lignende funksjoner i de andre etatene. Disse skal samarbeide og møte hverandre. Hensikten er å forebygge og få til gode ordninger og løsninger. I noen tilefller fungerer nok det lokale samarbeidet, og mye har nok blitt bedre. Likevel må vi erkjenne at det ennå er ikke godt nok. Alle de tragiske sakene viser dette resultatet.

Mine tanker, om hva som kan forbedre denne situasjonen, er å etablere et overordnet organ. Dette organet, må føre tilsyn med informasjon alle etater og profesjoner som skal ivareta barnas behov og rettsikkerhet fører i journaler. Ulike fagpersoner og representanter fra de forskjellige innstansene er ansatt til dette formålet i dette organet og skal samarbeide med den informasjonen som er tilgjengelig for hver enkelt etat. Dette er slik man ønsker at koordinatorfunksjonen skal fungere i dag, men hvor man opplever at koordineringen vanskelig i praksis. Målet må være å få til et godt tverretatlig samarbeid, hvor organet jobber i samme grupppe/enhet og må ligge over de forskjellige lokale instansene, gjerne på fylkesnivå. Denne gruppas hovedmål bør være å samle all informasjon som kommer inn i diverse journaler og registre hos de respektive innstanser. Man må kunne forvente at alle etater nå fører en logg/journal i elektroniske register. De som skal jobbe i dette organet må ha tilgang til journalene, dette for å kunne få det totale bildet.

Har barnevernet eller politiet opprettet en sak, skal det rapporteres til dette organet, som igjen kan sjekke og samle annen informasjonen som kan være registrert. Selv om ikke det barnehagen har loggført er så omfattende at det har blitt meldt i fra videre, kan denne brikken være med på å «tegne opp» et helt bilde om hva som er på ferde. Som i Eline sitt tilfelle, kan ikke et lokalt barnevern med en saksbehandler som også er påvirket av sitt vennskap eller personlige forhold til en manipulerende mor, trenere informasjon om en bekymring som et annet lokalt barnevernet burde hatt. En anmeldelse eller to der mor eller far er omhandlet i saker som går på vold gjennom slag og spark, kan være med å danne et større bilde av hvorfor en eleve har blåmerker på kroppen som vises i gymtimen på skolen. Målet er ikke å få opprettet mest mulig straffesaker, men å være i forkant for å ivareta barna.

Ut i fra et samlet informasjonsbilde, skal samarbeidsorganet kunne gi tilbakemelding til rett innstans, slik at det kan fattes vedtak som hindrer ytterligere omsorgssvikt. Kanskje vil et slikt samarbbeid også i større grad kunne hindre at barn blir utsatt for grov vold, og i verste fall dør. Min tanke er, at man i dagens samfunn bør kunne nyttiggjøre seg all tilgjengelig informasjon, for å kunne ivareta barns trygghet og rettssikkerhet. At flere fagpersoner er inne med sine vurderinger, vil også gjøre at det kan settes søkelys på de subjektive vurderingene saksbehandlerne i hver enkelt sak gjør. Systemet kan kanskje bli mer objektivt og åpent, da flere med forskjellig profesjonsbakgrunn ser på samme sakskompleks. Det er en etablert sannhet, at for eksempel vold i nære relasjoner er for komplekst for at en etat alene kan håndtere dette tilstrekkelig godt. Mange kan kanskje tenke når de leser innlegget at dette blir «overvåkning». Men grunntanken er at mere informasjon skal være et hjelpemiddel som kan forbedre vurderingsgrunnlaget før et vedtak besluttes. Et vedtak som vil gripe inn i barns og deres familier sitt liv.

Man kan konkludere med at det arbeidet som gjøres hver eneste dag, er godt, men likevel alt for dårlig. Samfunnet må gjøre noe. De må utstyre «de ansvarlige» med noen andre verktøy og hjelpemidler. De må få tilgang til et utvidet informasjonsbilde, slik at de får iverksatt de tiltakene som er til det beste for barnet. Det er for sent når politiet samler inn all denne informasjonen som en del av etterforskingen, av det som i verste fall er et barnedødsfall….

 

Les Aftenposten sin artikkel om straff i Finland her

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De ansvarlige