IMG_4795-kopi 2

( Bilde tatt fra boka: Varslere. Om arbeidstakere som sier i fra)

I den siste tiden har Robin Schaeffer satt varsling på dagsorden i Politiet. Jeg har ikke tenkt å skrive om hans sak, annet enn at jeg berømmer hans standhaftighet og ”stayerevne”. Han har vært med på å belyse et tema som vi må bli bedre på i politiet. Etter å ha lest boken hans, der han forteller sin historie og dokumenterer sine opplevelser, ser jeg at dette må ha vært tungt for ham. Tusen takk Robin Schaeffer for at du har delt din historie, og gitt av deg selv, slik at andre kan lære noe av den. Etter min mening, bør politiet som etat, ta tak i din erfaring og sørge for at prosessene for de som varsler i fremtiden blir bedre både faglig og personlig. I utgangspunktet var jo Schaeffer sine betraktninger rundt manglende etterforskningsskritt i en etterforskning, kun et ønske om å oppnå et godt eller tilfredsstillende resultat i sitt politidistrikt. Det ble ikke en varslingssak i henhold til Arbeidsmiljøloven før i november 2014.

Så hva nå? Etter mye styr og oppvask i media, hva er veien videre? Skal dette skure å gå, og være opp til hver enkelt i ledelsen i et politidistrikt, om man vil eller hvordan man skal, ta tak i saklige tilbakemeldinger?  Eller bør det utarbeides en form for prosedyre eller metodikk, på hvordan man skal håndtere dette? Ikke alle holder ut like lenge som Schaeffer, for de aller fleste av oss vil det medføre FOR mange ubehageligheter.

I dette innlegget vil jeg omtale en varsler som en arbeidstaker som sier i fra om kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass, til noen som har myndighet til å gjøre noe med problemet. Slik yttringsfrihet skal visst arbeidstakere ha i henhold til Grunnloven. Jeg har tro på at det finnes, la oss kalle det, en varsler på ett eller annet trinn i hierarkiet i hvert politidistrikt. Det burde i alle fall være det. Noen som tenker litt annerledes, og som har en faglig og god begrunnelse på hvordan man bør gjøre ting på nytt, eller på en annen måte. Etter mitt skjønn så er det akkurat slike typer varslinger som kan være med på å forbedre et system i en slik etat som politiet. Slik jeg ser det, kan det å varsle handle om å ha gode faglige betraktninger. Det kan også handle om at enkeltpersoner har en yrkesstolthet som innebærer et ønske om at organisasjonen skal oppnå bedre resultater, gjennom revurderinger og fokus på faglig kvalitet.

Jeg vet at håndboken i HMS for Politiet tar for seg hvordan noe skal håndteres, når det går så langt at det blir opprettet en sak på varsling. Men så var det praksisen på hvordan dette faktisk håndteres, slik som i for eksempel Hordaland pd, hvor håndteringen av en varslingssak har vist seg å ikke være så bra. I kjølevannet av dette, tenker jeg at det kreves noe mer. Kanskje bør en hel kultur endres. Dette må blant annet innebære at ledere og ansatte må få ulike verktøy i slike prosesser, slik at de vet hva de kan forvente av hverandre.

På årets landsmøte i PF, hørte jeg blant andre på Karin Aslaksen som er HR-direktør i POD. Hun snakket om at kulturen skulle endres, og at det skulle være lov å si ifra i politiet. Dette er en trend jeg personlig ønsker velkommen. Men hvordan, i hvilke tilfeller og til hvem skal man kunne si i fra til? Jeg savner et system, en metode med klare og tydelige retningslinjer på hvordan ansatte og ledere skal forholde seg, når noen sier klart og tydelig i fra om noe. Har vi innarbeidet noe slik, blir det noe systemet skal ta tak i og oppmerksomheten rundt personene som inngår blir kanskje ikke så stor som jeg har inntrykk av at det har blitt til nå.

Jeg er enig med Schaeffer som sier i etterordet i boka si at standarden på norske politikvinner og menn som går ut i fra Politihøgskolen aldri har vært så høy som i dag hva gjelder etikk og moral. Det er mulig at man i fremtiden vil få flere gode og saklige «varslinger». Med høy kompetanse, kommer også forventninger til ryddige og gode prosesser når saker man varsler ifra om er godt faglig forankret i argumentasjonen på hvorfor man sier ifra.

Nærpolitireformen gir føringer for styrking av fagmiljøer og økt kompetanse. Alle skal ikke være ledere, men de fleste skal være kunnskapsrike arbeidstakere med høy kompetanse. Detter tror jeg på sikt vil medføre at de kunnskapsrike medarbeiderne også i større grad kommer til å varsle om saker og ting som de ikke anser for å være helt på stell. I noen tilfeller vil disse varslerne muligens også besitte like stor, eller mer kompetanse enn lederen sin, hva gjelder de faglige spørsmålene rundt saken det varsles om. Det er da et økt behov også vil melde seg hva gjelder gode systemer, kultur og holdninger, for å kunne imøtekomme slike problemstillinger. Med dette får man muligens et bedre vern rundt enkeltindividene som inngår i saksbildet og i stedet styrket og forbedret det man setter søkelyset på i organisasjonen.

I varslersaken i Bergen ble riksadvokaten, ny etterforskingsgruppe og spesialenheten for politisaker koblet inn i ettertid, man evaluerer etterforskningen og bedømmer om noen skal straffes. Disse organene kommer alltid inn i ettertid. Men hvem må innlemmes idet varslingen skjer? Man må lage løsninger slik at prosessene ikke blir for tunge å stå i både for varslere og ledelse. Gode arbeidsprosesser må innføres. Mulig POD allerede har begynt på denne jobben? Jeg håper det kommer noen føringer for hvordan politiet skal ta tak i slike situasjoner. Dette handler om ivaretakelse for alle berørte parter, om politiets anseelse og ikke minst tillitten til publikum. Jeg tror organisajonen selv må ordne opp i dette skal man ha tillit til systemet. At man skal varsle til eksterne, som i politiet sitt tilfelle til firmaet EY vil jeg kalle mistillitt til at ledere greier å ta tak i dette selv på en konstruktiv måte.

Til slutt tenker jeg at det spørs om det blir flere varslersaker i politiet. Den prosessen Schaeffer beskriver i sin bok virker for meg mer avskrekkende enn motiverende til å si i fra om noe som helst. Fåtallet ønsker seg selv så vondt, med sykemeldinger og hardt press som det Schaeffer belyser. Skal vi få en organisasjon som håndterer slike saker effektivt og godt, må man ha klare rutiner for sakshåndtering slik at prosessen blir god. Av varslingssaker vil jeg påstå, at en organisasjon alltid har mest å lære.

 

Les en informativ kronikk om varslere på NRK Yttring her:

 

.

 

 

 

Varsling – kan det bli en saklig og faglig dialog?